Vanskelig å få boliglån? Det kommer an på deg!

Jeg har i de siste år observert debatten i media over hvor vanskelig det er for unge å etablere seg på boligmarkedet og at foreldre ofte må rykke inn med midler. Jeg kan til stor del forstå at dette er nødvendig og det kan sikkert finnes mange grunner til at det er vanskelig. Til og med vi måtte ha hjelp i et års tid før vi kunne stå for lånet helt selv, men det var fordi vi ikke hadde spart opp nok penger. Enkelt å greit.

Så har vi dette eksempelet: Ifølge denne artikkelen fra E24.no klarte Kristel 25 år å spare opp såpass mye at hun fikk låne penger til sin første bolig. Det skal sies at hun hadde i utgangspunktet ikke nok i egenkapital, men banken kunne se at hun hadde god disiplin med sparingen og var villig til å fire litt på kravene til egenkapital.

Dette er ikke det eneste eksempelet. Jeg har en kollega på jobben som har klart det samme kunststykket, altså spart penger i mange år og som også ganske nylig fikk muligheten til å kjøpe seg en helt ny liten leilighet da banken godtok søknaden, mye på grunn av spare historikken han kunne vise til.

Her er det altså satt fokus på sparing over lang tid, og ikke nødvendigvis et gitt beløp.

Personene fra disse to eksemplene oven har ikke bodd hjemme og har utgifter som oss alle andre. Forskjellen mellom de og mange andre er at de klarer å prioritere pengebruken. Spare penger, og holde det gående lenge.

Jeg bøyer meg i støvet.

7 kommentarer om “Vanskelig å få boliglån? Det kommer an på deg!”

  1. Bra poeng. Det er viktig at man selv tar ansvar her. Jeg har en kollega som nettopp har fylt 40 år og som leier bolig. Han sier at han gjerne vil eie, men at bankene har alt for strenge egenkapitalkrav. Han skylder på bankene, men det egentlige problemet hans er at han har arbeidet fulltid i over 15 år uten å spare noen ting.

  2. Ja ikke sant. Fruen snakket også om en kollega, eller om det var en bekjent. Godt oppe i 60 årene med nytt hus, ny samboer og ny gjeld. Det ble ikke noe pensjon med det første der i gården.

    Alle må selvsagt får gjøre akkurat som de vil, men tiden kan man ikke få tilbake. 🙂

  3. Banken ønsker å tjene penger. Det gjøre bankene med å låne ut penger. Andre bedrifter leier f.eks. ut båt, eiendom, fly, med mer, og har det som forretningskonsept. Resultatet blir som i hvilken som helst forhandlingssituasjon man kommer opp i. Er man godt forberedt, så kommer man også godt ut av det. Er man dårlig forberedt, så er sjansen for gode resultat svært lave eller ikke eksisterende.

    Tankeekseperiment:
    Om det IKKE var slik, men i stedet skulle bankene fulgt retningslinjene fra Finanstilsynet, hadde vi da i det hele tatt hatt bruk for bankene?
    Kunne ikke bare sentralbanken / Finanstilsynet gitt lån via altinn.no i stedet?
    Hvorfor introdusere et ekstra ledd som bare skal «skumme fløten»?
    Altinn.no besitter allerede siste års inntekt, formue med mer. En superenkel algoritme kunne gitt deg lån på dagen, så-som-så multiplisert med inntekt = hva du kan låne. Finanstilsynet kunne sittet der med en enkel bryter og stilt variabelen fra 2-5x inntekt avhengig av «objektive» fremtidsutsikter for landet/verden.

  4. Interessant tanke om å godkjenne lån helt maskinelt. Hva skulle skje med budrunder? Når man får et gitt budsjett å forholde seg til og ikke kan strekke seg noe lenger.

    Samtidig er det vel ingen som ikke vet at bankene vil tjene penger og når mennesker er så forskjellige så vil de kunne maksimere inntjeningen ved å strekke seg lenger for de som takler det. Det er nok ingen maskin (enda) som kan klare den vurderingen.

  5. Om man bare ønsker seg en statsbank og ingen private må man nok flytte til autoritære stater som Kina og Nord-Korea. Privateide produksjonsmidler er en del av blandings-/markedsøkonomien vi nyter godt av i demokratiske strøk:)

  6. Hvorvidt man har mulighet til å spare, avhenger jo blant annet av hvorvidt man har inntekt, noe som betinger at man har jobb, og det er ikke en selvfølge i dagens samfunn. Dessuten må man ha et sted å bo uansett, og det er ikke gratis å leie, heller.

    Mange velger å studere før de begynner å jobbe (hvis de får jobb, da), og i denne perioden blir man som regel nødt til å leve på studielån. Da er det ikke all verden med penger man har til overs når man har betalt alle utgifter, og det lille man evt. klarer å spare, utgjør jo faktisk ikke inntekt, men er gjeld som må tilbakebetales.

    Så finnes det jo dem som innbiller seg at man kan arbeide i studietiden for å tjene penger, men da saboterer man jo studiene for kortsiktig økonomisk vinnings skyld, noe som er å spare seg til fant, siden det påvirker studieresultatene negativt, noe som ødelegger fremtidige jobbmuligheter, samtidig som risikoen for å fullføre studiene synker. Studiegjelden beholder man like fullt, og man får kanskje heller ikke konvertert deler av den til stipend. Så da sitter man der med gjeld, men med dårlige karakterer som er til hindrer for få en jobb, som man trenger for å få inntekt til å betale ned studielånet. Da hjelper det lite at man har klart å spare opp en symbolsk sum under den tiden man egentlig skulle ha studert.

    Det er altså i praksis fortsatt slik at man er avhengige av rike og generøse foreldre for å kunne komme inn på boligmarkedet, og det er langt fra alle forunt å være i en situasjon hvor de av ren vilje kan klare det selv.

    Men det reelle problemet er jo ikke berørt her overhodet, og det er at boligprisene er altfor høye! Vi trenger altså et boligkrakk, og det fort.

  7. Ovennevnte innlegg står til brukernavnet. Maken til svart/hvitt-syn på verden skal man lete lenge etter.

    Av min produktive tid under studiene brukte jeg kanskje 20% på studier. Resten 80% på jobb eller frivillig engasjement. Jeg fikk helt middels karakterer og en jobb etterpå. Hadde jeg hatt problemer med å få meg jobben jeg ønsket pga karakterer ville jeg ha søkt på jobber som ikke stiller karakterkrav og tatt det derfra. Man kan ikke sitte på rumpa i en lesesal i 5 år og lese seg til å bli en flink medarbeider uansett. Hva angår bolig brukte jeg 7 år på å spare opp nok egenkapital etter studiene. Det er ingen menneskerett å skulle komme seg inn på markedet som 22-åring. Det er heller ingen menneskerett å være født i Norge.

    Ja, kanskje vi trenger et boligkrakk, noen har rike foreldre, verden er urettferdig osv. Men dette er utenfor din og min kontroll. Krakket kan komme i morgen eller om 10 år etter nok en lang oppgang. Istedenfor å sitte med sparepengene og vente på krakket er mitt tips at man gjør det man kan for å bedre egen situasjon. Øk inntektene dine og reduser kostnadene, slik som bloggskriveren selv gjør.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.